vinder fra en ensom grav

• en høyreist ridder vender hjem
  over himmel til himmel på en selvgjort bro
  fra den endelige tvekamp mot lysets prest
  for nå til sist å gå til ro
  
  se der i fjellbrisens indre
  hvor dets liv har søkt ly for en sol
  som omsider vil mørkne med den evige natt
  og hindre en verden i (å) blomstre og gro
  
  se der i øyets satire
  hvor rester av godhet jages på flukt
  og vindes vekk i en åpen grav
  til den siste tenning av lys er slukket
  
  med kraftige hugg i menneske skaller
  frydes den rytter i årvåken dis
  himmelhøyt, vandrende over sin stjerne
  skottende på en jord dekket i is
  
  over utallige faldne menn
  som sådde livets spirende korn
  streifer han vekk fra den siste krig
  den mektigste fyrste, den blodige torn
  
  (bkz: stormblast)